Når man grytidlig om morgenen blir vekket av mann og barn, med bursdagssang, levende lys og gaver, frokosten er servert med nystekte sveler, da kjenner man seg rik. Å se gleden i øynene til de som sto opp ekstra tidlig for å glede Mamma på dagen sin, det slår enhver solnedgang eller nordlys jeg noengang har sett.
Ny veske på mor - egner seg godt på julebord :)
Å lese kortet fra hun som tilbringer året i England, lese til øynene fylles av tårer, fordi jeg savner å ha henne i nærheten.
På jobb vanker klemmer og gratulasjoner fra kollegaer, og til og med sang fra en herlig gjeng som jeg setter større og større pris på for hver dag som går. Da siger det inn, hvorfor jeg har blitt værende på denne i arbeidsplassen i over 20 år. Og tenker at jeg er et priviligert menneske.
Og i løpet av dagen har overveldende mange sendt tekstmeldinger og meldinger på snap og facebook.
Så får det så være da, at fjeset fylles sakte men sikkert opp av små og store rynker. Og at posene under øynene blir stadig mørkere og større når kroppen mangler søvn. Og stadig flere gråe hår dukker opp i tinningene... 44 år. Men på innsiden like ung. Og heldigvis - i hodet, ikke fullt så rynkete og posete og grå som speilet så nådeløst forteller hver morgen. For det er det fine med 40+. Selvbildet henger litt rettere, og mere synlig for en selv. Vet hvem jeg er, og hva jeg står for. Og ikke minst, jeg vet hvem jeg ikke er.
Jeg har mye å være takknemlig for. I dag er jeg mest av alt takknemlig for alle koselige hilsninger jeg fikk i går.
Tusen tusen takk til hver og en av dere <3
Laila :)
