Refleksjoner og Øieblikk

11. januar, starten på eventyret for han, og starten på en ny tid for oss som blir igjen her hjemme. 

Og slike øyeblikk er som skapt for ettertanke, vemod og forventning. 

Forventningene er vel mest Zebastian sine, vemod og ettertankene overlater han til meg…. 

For da jeg gikk inn på rommet hans når jeg kom hjem etter å ha sendt han avgårde ser jeg de bittesmå adidasskoene som var hans første par sko. Og på bordet ligger spillkonsollen til X-boxen hans. Og dette bildet …, i mellom spillkonsollen og de små skoene - hele barndommen hans. 

Alle de skrittene han har tatt mot denne dagen, alle bakkene opp og ned, alle svingene og krattskogen, de dagen det var mest ørken, og de dagene der det var både bølger og fossefall. Og de tunge stundene da vi befant oss nede i en mørk dal, og de gode dagene, da vi nådde toppen og fikk utsyn og nye perspektiver. Han har gått skrittene selv, men som Bjørn Eidsvåg sier, vi har gått med ham, for det meste. 

Han skal ikke så langt av gårde, og det han skal er slett ikke så spesielt. Men vi vet det nok, at heretter kommer han mest hjem på besøk. Barndommen hos Mamma og Pappa og med søstrene er over. Nye kapitler venter, for ham først og fremst, men også for oss.

Og når han står på flyplassen og sjekker inn til dette nye livet, og jeg ser på den store, sterke mannen, så kjenner jeg hvor stolt jeg er av han. Han er en fin fyr, på alle mulige måter, synes jeg, Mammaen hans. Han har ikke så stor bag med seg. Men jeg håper så inderlig at bagasjen er fylt opp med det han skulle måtte få bruk for til å klare seg på veien. Nok til å jobbe for drømmene sine, nok til å ta gode valg for seg og andre, og til å vise omsorg for de folkene han møter på veien. 

Vemod og ettertanker er for oss voksne. For ungdommen er det drømmer, forventning og spenning som gjelder. De som har hele livet foran seg. 

Og skulle være noe Zebastian, så er det bare å ringe. Vi er her!

Mamma :)