Vi vet det jo egentlig helt fra vi møter dem for første gang, at de bare er til låns. Men på det stadiet har vi et hav av tid å ta av, tror vi. Og det er mange dager og lange dager. Allikevel så går denne lånetiden så fort. Så fort at jeg har blitt usikker på om jeg tok meg tid nok til å bare nyte.
I dag brettet hun ut vingene sine og fløy av sted, den lille jenta mi. Hun følger drømmen sin. Et år i England venter henne. 2-året på videregåendeskole i Norfolk. Å, som hun har ventet på denne dagen. Å, som jeg har skjøvet den fra meg. De siste dagene skulle jeg gjerne sittet med henne i armkroken 24 timer i døgnet. Men så er det slik at vi kan ikke kvele dem heller.Vi må gi dem rom til å bli seg selv. Mulighet til å danne sitt eget bilde av seg selv. Og rom til å utvikle seg og bli den de er skapt til å være. Og da må Mamma og Pappa være modige, åpne buret og slippe dem ut, slik at de får rom til fly avgårde.
Det er med blandede følelser jeg slapp henne av gårde i dag. Ja vist gjør det litt vondt. Men mest av alt er jeg så glad på hennes vegne. Denne kloke, vakre jenta, med de sylskarpe kommentarene og den underfundige humoren. Å, som jeg kommer til å savne henne. Og som jeg kommer til å glede meg over snapper og face-time-samtaler. Nå må jeg bare finne fotfeste mitt igjen. Og da hjelper det kanskje å se for seg den forventningsfulle jenta som så seg tilbake og vinket oss avgårde på flyplassen i dag.
Dagen i dag er starten på hennes reise, og hun vet at her hjemme sitter vi å heier på henne. Nå skal jeg tørke tårene og kjenne på takknemlighet for at det ble akkurat meg som ble Mammaen hennes.
En tidligere god kollega sendte meg disse gode ordene i dag:
«Give the ones you love wings to fly, roots to come back, and reasons to stay» Dalai Lama
Lykke til på ferden Pernille - jeg er uendelig stolt av deg!
Laila :)
