1987. Det var det året vi skulle konfirmeres. Den gangen vi overnattet til hverandre nesten hver helg, lærte oss å drikke kaffe sammen, spilte dårlige opptak av Ti i skuddet på kassettspiller, og spolte fram og tilbake for å finne favorittlåtene og var forelsket slik bare tenåringer kan forelske seg. Håret vårt var permanetkrøllet og struttet vilt til alle kanter, klærne var i pastell og lipglossene skinte i rosa-blått skjær. Det var den gangen vi kjøpte alle ukebladene der superstjernene var omtalt eller intervjuet og vi tapetserte rommene med plakater. Det var den gangen vi viste ALT om hverandre, ja jeg tror nesten vi kjente hverandres sjeler i de innerste kroker. På TVen hadde vi MTV, men det var den gangen Pappa var sjef over fjernkontrollen… Og telefonen var plugget inn i veggen, og tiden vi fikk bruke i den ble begrenset av prisen på tellerskrittene og Mammas formaninger om at det kanskje var flere som skulle bruke den….
Vi to skulle på a-ha-konsert sammen. Etter å ha jaktet høyt og lavt på de eksklusive eksemplarene av de små, lyse-mintgrønne papirlappene som var beviset på at vi skulle få passere de gyldne dørene til det stedet som skulle gi oss et levende glimt av selveste Morten Magne og Pål. Leangen ishall. Denne dagen fremsto den nærmest som selveste Manhatten Skyline for oss. Og vi var blant De Utvalgte.
Det var onsdag, det var a-ha og det var oss to. Vi kunne nesten ikke tro det var sant. For å sikre oss plasser lengst der framme skulket vi skolen. Og vi sto i kø i timesvis. Og en forståelsesfull Pappa kom med varme klær og litt mat til oss. Selv om han overhodet ikke forsto seg på vår begeistring for dette guttebandet.
På tirsdag var jeg med minstejenta på Marcus & Martinus-konsert. Og som jeg kunne kjenne igjen følelsen til jentene på første rad. De overlykkelige, gråtende ansiktene, de begeistrede hvinene , de høyfrekvente hylene og besvimelsene. For selv om mye har forandret seg så er heldigvis det viktigste uendret: Å dele slike øyeblikk med en venn du vet dette betyr like mye for som deg selv. Det å ha idoler, det å digge noen herfra til evigheten, det å nesten miste pusten fordi hjertet løper løpsk. Slik var det. Slik er det nå.
I går var det igjen onsdagskveld, det var a-ha, og det var oss to. Og det ble en kveld der vi på tross av noen rynker, grått hår, huslån og barnefødsler kunne kjenne litt på den følelsen fra den gangen. Istedet for å stå i kø, tok vi et glass vin i lag. I stedet for å stå lengst der framme, satte vi oss lengst der bak. Og vi nøt hvert øyeblikk. Av a-ha. Og av fellesskapet mellom oss to. Fordi noen vennskap varer livet ut. Fordi noen vennskap er nære, tette og varme. Kanskje er det fordi vi trives i hverandres selskap, fordi vi repekterer hverandre. Eller rett og slett fordi vi en gang kjente hverandres innerste sjelekroker, og veien tilbake dit ikke er så fryktelig lang.
Takk for en fantastisk kveld Mia!
Nyt øyeblikkene, de kommer aldri tilbake. Etterhvert blir de til minner, dine egne skatter.
Laila :)
