Kan ikke glemme! Skal ikke glemme!
Følelsen av uvirkelighet og vantro. Som fastspikret til TV og andre medier. Gang på gang ble vi fortalt det uvirkelige som rammet Vårt Lille Land. Ville ikke ta virkeligheten innover meg. Noen hadde bombet Regjeringskvartalet. Kjente meg truet. Liten. Og redd. Tryggheten vår var med ett borte. Uskylden revet bort. Kringsatt av fiender!
Så kom meldingene på Twitter. Noen skyter på Utøya. Med ett ble det lille landet vårt bittelite. Noen skyter på barna våre tenkte jeg. Barna på Utøya ble alles barn, og redselen for dem la seg som en tung, iskald sten i magen min. Kanskje du spør i angst. Udekket, åpen.
Stillheten som preget oss. Bilene som kjørte saktere. Trærne som sto stille, løvet som ikke beveget seg i vinden. Barna som ikke skrek på butikken. Sorgen i øynene våre. Frykten vi alle ble en del av. Stillheten. Sjokket. Og sakte men sikkert, erkjennelse. Hva skal jeg kjempe med? Hva er mitt våpen?
Så kom tallene. På de døde. De unge. Fremtiden vår. Så kom navnene. Bildene. Historiene. Om hver enkelt av dem. Og de som levde. Som kunne fortelle. Og som fikk leve videre med bildene. Fryktens klo. De unge, overlevende som viser oss veien videre. Som gir oss håp. Troen på livet vårt. Menneskets verd!
Tårene. Sorgen. Samholdet. Blomsterhavet. Rosetogene. Varmen. Som rørte en hel verden. Som om vi bar et barn, varsom på armen.
"Mitt lille land
Et lite sted en håndfull fred
slengt ut blant vidder og fjord"
Ole Paus
Laila
Bilder fra: vg.no
