Det er noe med dette ordet diagnose. Og disse diagnoseordene.
En merkelappaktig greie som representerer noen svar, noen spørsmål, et ukjent terreng og økt forståelse. Det er vel kanskje derfor mine følelser knyttet til det å ha fått en kronisk sykdom, er så mange og ulike.
For min del startet dette 17. mai 2019. Festkledd i trønderbunad med dertil hørende bunadsko. Feststemt og klar for enn av årets beste dager. Etter halvgått dag i byen er det som om jeg ikke har føtter å gå på, og jeg kommer meg så vidt tilbake til bilen som vi har parkert på Solsiden. Jeg kan bare glemme å bli med minstejenta og korpset hennes på marsjering i lokalmiljøet - mine føtter, og særlig min høyre fot, trenger hvile. Smertene er intense. Det blir heldigvis bedre i løpet av noen dager. Men så ble det verre igjen…verre og verre.
Feststemt 17. mai 2019
Det var i januar i år jeg sendte melding til legen. Da har plagene blitt av en slik art at de var hemmende i hverdagen, jeg var sliten og fortvilet over foten som aldri ble bedre. Røntgen ble rekvirert, og det ble tatt blodprøver. Legen mente dette mest sannsynlig skyldtes belastning over tid. Han anbefalte meg uansett å prøve å gå ned i vekt, samtidig som vi skulle prøve å få svar på hva som plaget hælen min.
Etter noen dager får jeg svar på blodprøvene. Alle er fine, bortsett fra den som heter reumatoid faktor. Dette kommer overraskende på både meg og legen min. Jeg leser meg selvsagt opp på hva dette kan bety - og reumatoid artritt er et av alternativene som kommer opp. Men blodprøven alene gir ikke sikker diagnose. Jeg leser det jeg kommer over om leddgikt. Og bitene faller på plass. Og fra da har jeg en sterk mistanke om at det er leddgikt jeg har. Selv om jeg håper smertene skyldes vanlig belastning. Det kan det gjøres noe med.
Røntgen viser ikke noe som kan forklare plagene jeg har. Men MR viser synovitt i ledd. Sammefalt med forhøyet reumatoid faktor er det klart for legen at dette er leddgikt.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan beskrive hvordan det oppleves. En bekreftelse på noe jeg helst ikke vil få bekreftet. Samtidig som jeg er litt lettet, fordi jeg innerst inne har tenkt at det må være det, og jeg vil nå kunne få behandling som fungerer og som kan bremse utviklingen av sykdommen.
Men det er noe skit da!
Laila :)
