Når selvbildet ditt er omtrent som på bildet under her.Og du har fått beskjed om at du har revmatoid artritt (leddgikt). Da skjer det noe med deg. Vissheten om at jeg bærer på en sykdom jeg ikke vet hvordan vil arte seg. Og vissheten om at denne sykdommen ofte setter folks kropp og helse ut av spill. Redselen for å ikke få gå på tur som før, klatre på de knausene jeg vil, og hoppe ned eller opp når jeg får lyst til det. Det skremmer meg. Jeg blir redd for å bli hun med leddgikt, hun som går sakte, som halter og blir svakere og som ikke klarer ting selv.
Når dette er tenkt, så må jeg passe på. Passe på at jeg er meg. Og forblir meg. Jeg kan selv bestemme om jeg blir hun med leddgikt. Eller om jeg ikke blir Laila, på godt og vondt. For jeg har alltid holdt fast ved at vi er den vi er, ut fra våre holdninger, ord og handlinger, uansett alt det andre ytre. Vi defineres som mennesker, ikke ut i fra hudfarge, religion, seksuell legning, sykdom eller utseende.
Å skrive hjelper meg å se nye perspektiver. Og det jeg erfarer kan kanskje komme til å bety noe for andre på ett eller annet tidspunkt, derfor blir det blogg av det. Så blir det som en slags dagbok for meg selv, å se tilbake på.
Påsketid er utetid
På grunn av mye smerter i den ene foten denne vinteren har jeg knapt vært ute og gått. Jeg som er så glad i å gå. Ikke gå for å trimme, men rusle avgårde og …
Legens magiske medisin
Legetimen for ei drøy uke siden ble gjennomført som videokonsultasjon. Videokonsultasjon er jo ikke helt nytt, men har blitt høyaktuelt som smitteforebygging …
Kanskje er det en slags lettelse jeg kjenner på
Det er noe med dette ordet diagnose. Og disse diagnoseordene.
En merkelappaktig greie som representerer noen svar, noen spørsmål, et ukjent terreng og økt forståelse. …
Det er leddgikt
Det er lørdag, 21. mars og hele Norge er i unntakstilstand på grunn av Koronaviruspandemi. Regjeringen vår har satt inn massive tiltak for å hindre smittespredning, …
