Det er lørdag, 21. mars og hele Norge er i unntakstilstand på grunn av Koronaviruspandemi. Regjeringen vår har satt inn massive tiltak for å hindre smittespredning, tiltak som, på ulikt vis får omfattende omkostninger for enkeltmennesker og samfunn. Svært mange mennesker har havnet i sitt livs krise. Helsetjenestene kan komme til å stå overfor utfordinger vi bare aner konturene av.
Jeg jobber som leder på Nyfødt intensiv på St. Olavs hospital, og de siste par arbeidsukene har vært preget av Pandemiberedskap og planlegging av de verst tenkbare scenarioene. Informasjonstrykket er formidabelt, informasjonsbehovet likeså. Vi er alle redde, på hvert vårt vis. Akkurat nå er vi kanskje mest av alt redde for at vi selv er smittet og drar med oss smitte inn i sykehuset, eller at vi smitter noen av de vi er glad, som slett ikke bør bli smittet. Og i bakhodet lurer redselen for hvordan det kan komme til å bli på jobb om en måned eller to.
I dette nasjonale kaoset og den kollektive angsttilstanden vi befinner oss i har jeg altså fått min egen personlige krise i fanget. I går, 20. mars 2020 fikk jeg konstatert at jeg har leddgikt. Krisen min er bitteliten kanskje, i alt dette andre. Men for meg representerer det redsel, usikkerhet og en slags sorg. Redsel for hvordan denne sykdommen skal komme til å herje med meg.Usikkerhet om hvordan den vil påvirke livet mitt. Og sorg fordi jeg har gått fra å være frisk til å bli kronisk syk. Jeg må erkjenne av at de smertene jeg har hatt de seneste månedene er noe jeg sikkert må lære meg å forholde meg til. Og jeg må kanskje også erkjenne at det ikke er sikkert at det å klatre i stigen og beise hus går like lekende lett i framtiden. Fint vi fikk beisa ferdig husene i fjor da :)
Laila :)
