Nei, jeg er nok ikke det.
Ikke misforstå meg, jeg står fullstendig opp for en ubegrenset ytingsfrihet, uten noe som slags «men den må brukes med fornuft, respekt eller lignende». I det øyeblikket vi setter en ørliten begrensing i ytringsfriheten så gir vi rom for større begrensninger, og grensene for hvilke begrensinger som reduserer demokratiet er faktisk umulig å si hvor går.
Så hvorfor er ikke jeg Charlie da? Fordi jeg aldri noensinne har ofret noe som helst for ytringsfriheten. Ingenting. Aldri. Jeg bare har den. Og kan ta den i bruk når jeg selv vil, eller når jeg tørr. For det er ikke alltid like lett å bruke ytringsfriheten. Å si, skrive eller tegne hva man mener krever i mange tilfeller mot. Fordi det ender gjerne oppmed konfrontasjoner. Man møtes gjerne med en eller annen form for reaksjon. Er vi klare for å ta den? Respekten for konfrontasjon og reaksjon begrenser ytringsfriheten i seg selv tror jeg. Og så har vi heldigvis noen som tørr mere enn andre, som trosser redselen, som sprenger grenser, som skaper debatt og engasjement, som setter dagsorden, som utfordrer etablerte sannheter, som bryter barrierer og løfter verden framover. En gang var det feministene i Norge, i dag er det menneskerettighetsforkjempere i Saudi Arabia eller Pakistan. En gang var det Kim Friele, i dag er det Sima fra Iran. Alt starter med at noen tørr bruke ytringsfriheten. da trenger vi vanlige folk Charlier som baner vei, som tørr og ofrer så uendelig mye mer.
I går fikk bloggeren Raif Badawi sine første 50 av 1000 piskeslag. På et offentlig sted, med tilfeldige vitner mottok han straffen for å ha oppfordret til politisk debatt i Saudi Arabia. 1000 piskeslag og 10 års fengsel. Han var stille under avstraffelsen sier et øyenvitne, men man kunne se at at han hadde vondt.
Nei, jeg er nok slettes ingen Charlie, men jeg kan gjerne bli litt modigere, litt dristigere. Jeg er skriveglad, og mener mangt om mye. Jeg har jo disse sidene mine, og kan i og for seg nå ut til mange, men mange ganger har jeg latt meg begrense, kanskje særlig etter at jeg ble leder. «Kan jeg tillate meg å mene høyt noe om dette da?», er et spørsmål jeg har stilt meg selv noen ganger. Og noen ganger har jeg valgt å være feig, fordi jeg er litt redd for konfrontasjoner, spørsmål om lojalitet eller lignende. Noen ganger har jeg vært modig. Da har kjent på at det koster noe.
Disse to hendelsene, angrepet på Charlie Hebdo og straffen av Raif Badawi, henger sammen. De er resultater av en kultur hvor den frie tanke, den frie tro, den frie mening og det frie ord ikke tilhører enkeltindividene. Tanken, troen, meningen og ordet tilhører statsmakten. Det er det største overgrep statsmakten kan gjøre mot menneskeheten. Derfor skal jeg bli bittelitt Charlie jeg også, slik at jeg av og til kjenner på hvor viktig den absolutte ytringsfriheten er. Så får jeg tåle eventuelle konfrontasjoner. Det er jo nettopp diskusjonene og uenighetene som skaper samfunnsutvikling og driver verden fremover!
Fra i dag av: Je suis en peu Charlie!
Laila
