….sier Rebella Hex i Namskogan familiepark sitt teaterstykke. Prinsessa som ble røvet vekk fra Kongen og Dronningen av Børgefjell og vokste opp hos heksa Tante Tarva, hvis hjerte kretser rundt den altoverskyggende og onde Mester Børge. Ei tynn og lita jente som på utsiden framstår som den tøffeste av alle, men som finner trøst og vennskap i edderkoppen Filiokus. ”Æ e ganske sterk” står det på Buttons som selges i kiosken utenfor Rebellas Hule. Jeg syntes umiddelbart det var en flott button, rosa og med den tydelige beskjeden på. Jeg kjøpte to stykker, en til meg, og en til eldstejenta mi. Jeg har sansen for sterke jenter. Jenter med MOT. Eldstejenta mi er sterk. Det er jeg også. Det vil jeg i hvert fall tro at jeg er. Jeg har tenkt litt på dette som Rebella sier: ”æ e ganske sterk”. Ganske sterk. Sånn umiddelbart tenker jeg at hun utviser litt kledelig beskjedenhet når hun ikke sier at hun er sterk eller veldig sterk. Men plutselig slo det meg at det ligger et aldri så lite forbehold skjult i den nokså friske uttalelsen. Æ e ganske sterk! Men æ e ikke så sterk som i super sterk, bare ganske sterk. Og så så jeg for meg en spinkel liten ensom jentunge som blir utsatt for en fryktelig trussel og som fortvilet forsøker å beskytte seg, med små knyttede never mens hun skråsikkert sier ”æ e ganske sterk!” Omtrent som Pippi, tenker jeg. Ja, for de er ganske like de to jentene. Overlatt til seg selv, fordi de har mistet foreldrene sine. Ikledd en tøff maske som skjuler både redsel og savn. Og som fremstår som super-sterke og super-glade. Løvetannbarn kalles de gjerne i dag, barn som på mirakuløst vis greier seg bra, på tross av sviket fra de voksne og mangel på en trygg havn. De greier seg gjerne fordi de finner ”den ene.” Pippi fant Tommy og Annika, Lille Gubben og Herr Nilson. Rebella Hex fant Mikkelita og Filiokus. Pappa svikter Pippi. Tante Tarva svikter Rebella. Begge er de mest opptatt av å realisere sine egne drømmer. Det finnes mange slike barn i litteraturens verden. Et par vi kjenner godt er Askepott og Harry Potter. De flykter vekk fra en tøff hverdag og inn i en magisk drømmeverden hvor de er helter og blir verdsatt. Det finnes enda flere slike barn i vår virkelige verden. Noen av dem er rebeller eller outsidere, andre er stille og snille. Som alle andre er de forskjellige i sin måte å uttrykke seg på. Vi som er så heldige å ha en trygg balast med oss i ryggsekken kan bare ane hvordan livet må fortone seg for de glemte barna. Å ha evne til å flykte inn i fantasiens verden er for mange redningen. Å være så heldig å treffe "den ene", er redningen for andre. En fyrlykt som viser vei i mørket og som gjør vandringen i smult farvann og blant farlige skjær noe tryggere.
PS!
Er du et glemt barns fyrlykt? Det kan du være, om du ser den lille, redde personen som gjemmer seg bak knyttede never og som sier hun er ganske sterk.
Laila :)
