I 100 år har vi kvinner hatt tilgang til stemmesedler, urner og valglokaler på linje med menn i dette landet. Dette jubiléet fortjener noen refleksjoner.
Jeg beundrer de kvinnene som kjempet fram den retten som vi i dag ser på med den største selvfølgelighet. Jeg vet ikke helt hvilke mennesker av i dag disse kvinnene best kan sammenlignes med. Som trosset den alminnelige oppfatning av hva som ble regnet for rett og galt. Som kanskje ofret egen anseelse og respekt blant medsøstre for det de trodde på. Som kjempet en utrettelig kamp mot anderledestenkende og -troende. Som våget, der andre tiet. Kim Friele er en slik kvinne. Det finnes sikkert flere, men jeg kommer dessverre ikke på flere i farten. Og i andre land - ja der finnes de, heldigvis. For der trengs det modige kvinner. Kvinner som tørr å utfordre makta, menn og den alminnelige oppfatning. Kvinner som orker å stå i kampen, kanskje hele sitt voksne liv - for et resultat generasjoner etter dem vil nyte godt av - uten nesten å tenke på det.
Gina Krog
Bilde fra Riksarkivet, Oslo
Gina Krog var høvdingen blant kvinnesakskvinnene i Norge. Hun var med å stiftet hele fire kvinnerettsbevegelser, og kjempet for kvinnesak på fulltid nesten hele sitt voksne liv. Hun var også redaktør for kvinnesakstidsskriftet Nylænde. Krog var fullstendig kompromissløs når det kom til kravet om stemmerett, og arbeidet ikke for noe annet enn alminnelig stemmerett for alle kvinner på lik linje med menn. Når hun trodde på noe var hun ikke redd for å stå i kampen - også alene om det var nødvendig.
«Vi hadde aldri tvilt på at vi skulle seire, men at seiren skulle komme saa stor og fullkommen, så stille og skjønn, som den kom i kveld, det hadde vi aldri drømt om»
(Gina Krog til Stortinget sitt presidentskap etter avrøystinga i 1913.)
I tillegg til å bestige tinder i likestillingspolitikken var hun også glad i å bestige fjellene i Jotunheimen. På mange måter et forbilde for oss kvinner i dag. Modig. Kompromissløs. Selvstendig. Sterk.
Fredrikke Marie Qvam
Bilde fra snl.no
Trondheimskvinnen Fredrikke Marie Qvam var også blant kjempene for stemmerett og kvinnesak. Kanskje mest kjent for å stifte Norske Kvinners Sanitetsforening, en forening hun ledet i nesten 40 år. Den viktigste drivkraften bak dette engasjementet var tapet av egne barn. En viktig del av foreningens arbeid var som kjent sykdomsforkjempelse. På denne måten kunne hun bidra til å forhindre at andre kvinner måtte oppleve den sorg hun selv måtte leve med. Samtidig ble foreningen et samlingssted for kampen for kvinners rett til å stemme og delta ved valg, sosialpolitikk samt nasjonal selvstendighet. Det som kanskje imponerer meg mest med Fredrikke Qvam er at hun i forkant av folkeavstemningen om unionsoppløsningen kontakter Stortinget og krever at også kvinner får delta på denne avstemningen. Kravet blir avvist fordi kvinnene ikke hadde alminnelig stemmerett og dermed ikke sto i manntallet. Menn hadde fått alminnelig stemmerett tidligere dette året. Stortingets avslag resulterer i en underskriftskampanje i regi av Landskvinnestemmrettsforeningen, under ledelse av Qvam. I løpet av knappe tre uker samler de inn nærmere 280 000 underskrifter for unionsoppløsning. Til sammenligning har Jens Stoltenberg nesten 314 000 tilhengere på Facebook, her har han sanket tilhenger siden juli 2008. Med tanke på datidens infrastruktur og kommunikasjonsmuligheter fremstår det nærmest som en bragd å sanke inn 280 000 stemmer på tre uker. Qvam tilbrakte mye tid på Stortinget, for å påvirke politikken med sitt glødende engasjement. Hun ble derfor kalt «korridorenes dronning». Fredrikke Marie Qvam er nok et forbilde for kvinner av i dag. Iherdig. De svakestes talskvinne. Nettverksbygger. Engasjert. Mor. Leder.
Blant de mange kvinnene har jeg bare nevnt to, kanskje viktigste blant de som kjempet min og din sak, vår rett til å stemme, til å delta i samfunnet som likeverdige individer. Det motsatte virker, ihvertfall på meg, som utenkelig. For millioner kvinner i verden er stemmeretten utenkelig. Vi kan og bør bruke våre ressurser på å bidra i deres kamp. Samtidig må vi ikke glemme at vi hver dag må kjempe for likestilling, også her i landet. Ved å holde fokuset klart, bidrar vi til å støtte og motivere kjempende kvinner i andre deler av verden. Og til å endre fastlåste holdninger og handlinger som bidrar til å opprettholde gapet mellom kvinner og menn.
Jeg tar meg i undres - hvem var de egentlig disse damene? Hva drømte de om, utover likestilling? Hva gjorde dem redde? Hva lo de av? Hva slags mennesker var de, de som maktet det de gjorde.
Og så må vi ikke glemme: Vi kan alle bestige tinder, vi kan være modige, vi kan vise engasjement, vi kan være mødre, vi kan lede; formelt og uformelt, vi kan iherdig kjempe for det vi tror på, vi er selvstendige, vi behøver ikke alltid inngå kompromisser. Vi må bare tørre det!
« Tvil aldri på at en liten gruppe med bevisste og engasjerte borgere kan forandre verden. For til alle tider er det nettopp de som har gjort akkurat det.»
Margaret Mead
Ved å minne oss selv og hverandre på hva vi faktisk kan klare, så hedrer vi disse kvinnenes kamp. Og dermed holder vi liv i likestillingpolitikk og kampen for kvinners rettigeheter i hele verden.
Laila :)
