På grunn av mye smerter i den ene foten denne vinteren har jeg knapt vært ute og gått. Jeg som er så glad i å gå. Ikke gå for å trimme, men rusle avgårde og la tankene vandre. Hente inn meg selv. Se på blomster og fugler, trær som henger tungt med greiner overlesset med snø. Vann som sildrer i bekken sin. Se opp på stjernene, eller ned på maurene som tilsynelatende arbeider så hardt. Men når en tur koster som det har gjort denne vinteren, så har det blitt sånn at jeg har droppet det. Og som jeg har savnet turene mine.
Nå har det vært noen fantastiske dager ute. Med masse ny snø. Sol. God vårtemperatur i lufta. Og i ei tid der korona setter relativt kraftige begrensinger på hva vi kan gjøre er det ikke mye å ta seg til med. Jørn og ett par av ungdommene skal opp til akebakken, og jeg tenker at jeg får holde meg i husveggen. Lei meg inni meg, men spiller gode mine til slett spill.
Jeg har aldri kunnet skryte på at jeg er den som er av de mest aktive akkurat, men jeg har alltid likt å bruke kroppen, ha det gøy på en aktiv måte. Leke meg. Og det er noe jeg har tenkt mye på den senere tid: Vil jeg kunne hoppe fra knaus til knaus på svabergene på Sandviksberget i påska igjen, og leke "Boksen går" på hytta slik jeg alltid har gjort, springe fram, sparke bøtta og løpe avgårde og gjemme meg igjen? Blir jeg overhodet i stand til å løpe igjen? Tanken på det vil jeg helst skyve fra meg, ikke tenke på i det hele tatt.
Men jeg kan selv velge om jeg blir sittende hjemme i husveggen eller holde ut den vonde turen til akebakken og få en god porsjon frisk luft og ett par herlige aketurer.
Jeg velger heldigvis det siste. Hjelpes meg så gøy det var! Og så godt det gjorde! Så da får jeg leve med at jeg går som en gammel krok resten av dagen. For det var det verdt!
Det jeg ikke helt sikkert vet enda, er om den vonde foten skyldes leddgikta, eller om det rett og slett er noe annet. Det vil sikkert tiden, og flere undersøkelser vise. Imellomtiden får jeg nyte at det nærmer seg vår.
Jeg gleder meg til bypåske med mine.
Laila :)
