Regnvåte feriedager

Det er i grunnen ganske okei å stå opp før alle andre i huset, nyte en kopp kaffe og ha macen for seg selv. Jeg vet at snart er freden brutt av radiostemmer og TV-lyder. Dette har vært en sosial ferie, ingen tvil om det. Intet mindre enn 21 overnattingsgjester i forskjellig alder, i tillegg til dagsbesøk av 9 stykker også. Det har vært utrolig morsomt, men litt styr også selvsagt. Den første ferieuka brukte vi på å pusse opp et soverom som alle ungene kan bruke sammen, så da fikk vi et stort gjesterom. Skal si det har gjort nytte for seg! De neste to ukene har det gått slag i slag. Det er morsomt å se hvor forskjellige familier er. Man kommer jo tett innpå folk på hytta. Mye bading, mye god mat og drikke har det blitt, og mange lekenede og leende barn. De aller fleste har tatt en svømmetur til Fossen, og vi fant ut at det gikk an å bade i ei stor jettegryte, det ble nærmest som en oppvarmet kulp. Været har vært akkurat på kanten til å være elendig, men heldigvis bra nok til å tilbringe mye tid ute…..Helt på tampen av ferien dro familien på villmarscamp i Namsskogan. En fantastisk opplevelse å sove i lavvo inne i dyreparken med Odin, Søss og Bjørn luskende rett utenfor. Å lage seg middag på bål i gammen, nattbade i innsjøen med mann og barn, få Gaupa på to meters avstand med bare sine nærmeste som selskap. Magisk! Dagen etterpå var vi vanlig parkfamilie som sprengte grenser i zipline, kjørte berg- og dalbane, mistet telefoner og vesker og barn, spiste is og såpå fyrverkeriet Rebella Hex! Kjempeartig! Nå sitter jeg her i et hus som begynnerå våkne til liv og ser tilbake på en sommer med mange gode minner og travle, sosiale og gode dager. Ute slår regnet på vinduene, og jeg tenker for meg selv; det er i grunnen litt godt det, at det regner. Regnværsdager krever ingenting!  Men nå må jeg svinge meg, om et par timer kommer det lunsjgjester, og noen timer etter det får vi middagsgjester. 

Ha en fortreffelig dag i regnet! 

 

IMGP2320

  


Laila :)

 

                                                                                                                                                      © Laila Øie 2015