Hvorfor blir jeg lettet når Helsedirektøren uttrykker bekymring?


I Dagsrevyen 31. januar forteller Edvald Boassons etterlatte om hans møte med norsk helsevesen. De opplever at den 85 år gamle kreftsyke mannen ble offer for et system som ikke fungerer. Istedet for å få en verdig avslutning på livet endte han opp som kasteball mellom sykehus og kommune. Boassons historie er dessverre ikke unik, vi har lest mange lignende historier i kjølvannet av samhandlingsreformen og effektiviseringsprosessene i norske sykehus. Det som ofte skjer når slike historier kommer fram i media er at de forklares med at det har blitt gjort feilvurderinger, som skal håndteres ved at sykehus, sykehjem og sykehusavdelinger skal gå gjennom og skjerpe inn egne rutiner. Ansvaret plasseres på enkeltpersoner, når det i mange tilfeller handler om systemer. Det har så langt vært lite rom for systemkritikk. Blant annet har Helsetjenesteaksjonen i snart 2 år forsøkt å sette fokus på de alvorlige manglene i systemet, som til syvende og sist rammer de aller mest sårbare pasientene. Dokumentaren Helsefabrikken som ble sendt på NRK i 2011 beskriver hvilken retning helsepolitikken tar, hvilke incentiver som gjelder og potensielle effekter av dette. Svaret på systemkritikken fra helsepersonell som står nærmest pasientene er ofte at de er ute etter å male mel til sin egne kake, en grunnleggende mangel på tillit til den enkelte helsearbeider. Noen opplever endog å bli truet til taushet

Familien til Boasson påpeker at dette dreier som om systemet. Svaret fra sykehus og fylkeslege er at det dreier seg om feil i de faglige vurderingene. Men når man ser på at det handler om utskrivning på fredag kveld, den kunnskap vi har om helgebemanning, kunnskap om stadig reduserte antall senger i sykehusene, kunnskap om inntekstsystem, kunnskap om presset leger og sykepleiere på vakt, kravene til effektivitet og produktivitet så forstår vi at dette ikke handler om enkeltpersoners sviktende vurderinger men et system som er presset langt utover smertegrensene, med konstant faretruende høy beleggsprosent. 

Derfor blir jeg lettet når NRK melder at Helsedierktør Guldvåg er bekymret over utviklingen. Den bekymringen helsepersonell har utrykt i lang tid viser seg nå i statistikken, og blir nå nøye fulgt av helsemyndighetene. Det gir meg håp om at myndigheter og ansvarlige politikere erkjenner behovet for, og starter på en nødvendig kursendring. 

Har du hørt om The Francis Report? Den beskriver hvor galt det gikk på et sykehus i England som resultat av et stadig økende fokus på effektivitet, produktivitet og målstyring. Det måtte gå svært langt før man erkjente behovet for kursendring. Vi kan gjerne tro at det aldri vil gå så langt her. Men det forutsetter at vi som står nærmest pasienten tør å si fra når systemet forhindrer oss i gjøre det vi vet er riktig for pasienten. Som medlemmer av et åpent, demokratisk samfunn er det vår generelle plikt! Som helsepersonell er det vår særskilte plikt. Og det er ledernes plikt å lytte og handle! 

"Det er klart det er forskjell på biler og mennesker, men det er noe med tenkingen", sa tidligere Bjarne Håkon Hanssen etter å ha blitt inspirert av den svært effektive Toyotafabrikken i Japan. Det er herfra mange av idéene om effektivseringen av helsevesenet i Norge er hentet fra.  


            «Vi lever alle under den samme himmel, 

             men ikke alle har den samme horisont»         

                                                              Konrad Adenauer




Laila

 

                                                                                                                                                      © Laila Øie 2015